Fjelljo

Fjelljo ble i 2021 vurdert som livskraftig (LC) på fastlands-Norge, da det ikke finnes indikasjoner på bestandsnedgang. Samtidig er kunnskapen om bestandsutviklingen i Norge begrenset, og det er behov for flere studier som kan følge arten over tid.

På Svalbard ble fjelljo nedgradert fra nær truet (EN) til sårbar (VU) som følge av at bestanden på Svalbard utgjør en randpopulasjon og betydelige bestander forekommer i naboland. Dette gir mulighet for reetablering dersom arten i perioder skulle forsvinne fra Svalbard. (Stokke et al. 2021).  

Hoveddelen av den norske hekkebestanden har tradisjonelt vært konsentrert i høyfjellet fra Hardangervidda til Finnmark, lengst nord kan den også fra tid til annen finnes helt ved kysten.

Fjelljoen har kun blitt observert hekkende på noen få steder i fjordene langs Spitsbergens vestside, men er relativt vanlig som hekkefugl i Kongsfjord-området (Bangjord et al. 2015).

Fjelljoen har en sirkumpolar utbredelse og hekker hovedsakelig i fjellområder og kystnært i Arktis. Den er relativt tallrik i Alaska, arktisk Canada og på Grønland, og en liten bestand hekker på Svalbard.

Arten er også forholdsvis vanlig i skandinaviske fjell og østover gjennom Russland. I år med lite smågnagere kan større flokker av tilsynelatende ikke-hekkende fugler streife over vidstrakte områder.

Sporing av voksne fugler fra Nordøst-Grønland, Svalbard og viste at alle overvintret på den sørlige halvkule (ca. 24. oktober–21. mars), enten langs sørvestkysten av Afrika eller lenger sør i havområdene mot det sørvestlige Indiahavet.

Både vår- og høsttrekket har havområdene rundt Azorene som stoppested, trekkrutene er mer vest i Atlanterhavet om våren mens høsttrekket er mer østlig (Gilg et al. 2013, van Bemmelen et al. 2017).

Noen sikker kunnskap om bestandsutvikling finnes verken globalt eller nasjonalt, og fordi hekkebestanden varierer betydelig mellom år, er datagrunnlaget usikkert. Bestanden svinger i takt med smågnagerbestandene.

Det finnes ingen kvantitativ og landsdekkende oversikt over bestandsendringer, men det ble registrert tegn til økning på Hardangervidda i siste halvdel av 1900-tallet (Falkenberg et al. 2004).

Hekkefugltakseringene i programmet «Terrestrisk naturovervåking» (TOV) antyder en nedgang i perioden 2010–2019, men også her er datamaterialet begrenset. 

Fjelljoen er, som de fleste sjøfugler en langtlevende art der voksenoverlevelsen er høy. Et pågående ringmerkingstudie fra Kongsfjorden på Svalbard som startet i 2010 har estimert voksenoverlevelsen til å være 0.90±0.03 (Moe og Hanssen upublisert).

I hekketiden lever fjelljoen på fastlandet hovedsakelig av lemen og andre smågnagere (Ruffino et al. 2015). Utenom hekkesesongen spiser den fisk og annen marin føde, og den kan også stjele mat fra andre fugler (kleptoparasittisme) eller ta unger av andre arter.

På Svalbard der det ikke fins naturlig forekommende smågnagere ser det ut til at kleptoparasittisme av rødnebbterner er en viktig fødestrategi i hekketida. Det er også observert at fjelljo spiser insekter her (SA Hanssen egne observasjoner).

Fjelljoen påvirkes av endringer i arktiske økosystemer, særlig endringer i smågnagersykluser som følge av klimaendringer. Redusert tilgang på lemen kan føre til lavere hekkesuksess og økt predasjon på andre fuglearter.

Endringer i snøforhold, temperatur og hydrologi kan påvirke hekkebiotopene negativt. På trekk og i vinterområdene kan arten påvirkes av oljeutslipp, marin forsøpling og endringer i havmiljøet.

Forstyrrelser fra ferdsel i hekkeområdene kan lokalt påvirke hekkesuksessen, særlig i populære fjellområder og på tundralokaliteter med mye ferdsel.

I de senere årene har måkefugl og blant joene spesielt storjo vært hardt angrepet av fugleinfluensa, og det kan derfor også vise seg å være en trussel for fjelljo, selv om det så langt ikke rapportert om tilfeller.