Stellerand

Den globale bestanden ble tidlig på 1970-tallet anslått til rundt 500 000 individer, men nyere estimater antyder en betydelig lavere bestand.

Rundt år 2000 ble det anslått at 7 700–20 800 fugler overvintret i Europa, og at samlet bestand i Europa og Russland utgjorde ca. 23 000–36 000 individer.

Helikoptertellinger av alle kjente overvintringsområder i Norge og Russland, kombinert med bakketellinger i Østersjøen i 2009, viste om lag 27 000 individer (Aarvak et al. 2013).

Stellerandas hekkeutbredelse er begrenset til arktiske kystområder i Russland og nordkysten Alaska. Den hekker ofte ikke mer enn 10–30 km ifra kysten, og er knyttet til tundraområder med grunt ferskvann og våtmarker.

Den russiske hekkebestanden er geografisk delt i en atlantisk og en stillehavsgruppe. Den atlantiske gruppen utgjør en mindre del av artens totale hekkebestand, og hekker primært på Tajmyr-, Gydan- og Jamal-halvøya, med enkelte spredte og fåtallige hekkefunn på Kolahalvøya og Ugorsky-halvøya.

Enkelte individer kan hekke så langt vest som den nordøstlige kysten av Kaninhalvøya. I Europa finnes det ingen kjente større konsentrasjoner av hekkende stellerand, og arten regnes som en meget sjelden hekkefugl.

I Europa er stellerand en nordlig vintergjest som sjelden beveger seg sør for polarsirkelen. Arten er også sjelden på Svalbard. Den europeiske vinterbestanden overvintrer i Barentshavet, nærmere bestemt langs Kolakysten og i Varangerfjorden, samt enkelte steder langs kysten av Nord-Norge sør til Lofoten.

Den overvintrer også i sørlige deler av Østersjøen, som Estland, Litauen og Gotland. Forekomsten i europeiske farvann er generelt konsentrert til relativt få områder med isfrie kystsoner og grunt vann.

Endringer i isforhold og klima antas å ha stor betydning for artens valg av overvintringsområder og fordeling innen Europa (Fredrickson 2020).

Vårtrekket for den atlantiske bestanden starter sent i april eller tidlig i mai (Henriksen & Lund 1994).

De fleste ikke-hekkende fugler oppholder seg også i arktiske kystområder i Russland, men enkelte individer kan oversomre i Varangerfjorden for så å dra til Novaja Semlja for å myte i august (Petersen et al. 2006).

Satellittmerkede stellersender fanget i Vadsø i Finnmark i april 2001 viste at fuglene om våren oppholdt seg i kystfarvann fra Vest-Finnmark til det østlige Tajmyr. Vestkysten av Novaja Semlja ble brukt intensivt under vårtrekk og høsttrekk. Også Kolahalvøya, Kaninhalvøya og Gydanhalvøya var viktige områder. Fuglene krysset Barentshavet og Karahavet og fulgte kystene til hekke-, myte- og vinterområder. De fleste tilbrakte myteperioden i grunne kystfarvann ved Vest-Novaja Semlja, Nord-Norge samt Kola- og Kaninhalvøyene (Petersen et al. 2006).

Høsttrekket i Europa er langsomt og uregelmessig. Overvintring i Østersjøen skjer som regel fra desember (Hario 1997). Stellerand trekker hovedsakelig i små flokker langs kystene. 

I Østersjøen forelå det få observasjoner tidlig på 1900-tallet, men antallet økte frem mot midten av 1980-tallet, og gikk deretter markant tilbake på 1990-tallet, med en årlig bestandsnedgang på rundt 13 % i perioden 1994–2003.

For Norge viser analyser en årlig nedgang på 8 % per år mellom 1985 og 2003 (Žydelis et al. 2006a).

Tellingene i overvintringsområdene i Norge, Russland og Østersjøen i 2009 (27 000 individer) viste at ca. 85 % av fuglene befant seg i Russland, en økning sammenlignet med 30–50 % på midten av 1990-tallet (Aarvak et al. 2013). Det er foreslått at deler av denne nedgangen kan skyldes omfordeling av individer til områder rundt Kolahalvøya i Russland, men det er ikke påvist tilstrekkelig store bestander som kan bekrefte dette fullt ut. Av de 27 000 registrerte fuglene befant 2 700 seg i Norge og over 23 000 i Russland.

Siden 1994 har bestanden i Norge gått ned med 57.8 %, mens den i Russland har økt med 47.8 % (Aarvak et al. 2013). De siste analysene for vinterbestanden i Varangerfjorden viser en årlig nedgang på 5.02% i tidsrommet 1980-2025 (Fig. 1). 

Arten kan bli over 20 år gammel. Årlig overlevelse hos voksne er relativt høy (Flint et al. 2000), men lavere hos hanner (0.76) enn hunner (0.90), noe som er uvanlig hos andefugler og kan føre til hunnskjev kjønnsfordeling. Det finnes indikasjoner på redusert overlevelse siden 1980–1990-tallet, også relevant for europeiske bestander (Fredrickson 2020).

Stelleranda beiter hovedsakelig i grunne kystsoner om vinteren, særlig i tidevannssonen i laguner, viker og bukter og rundt skjær. Den er ofte knyttet til områder med grønnalger (Ulva), ålegras (Zostera) og brunalger (Fucus, Laminaria), der små muslinger, snegler og krepsdyr forekommer i høye tettheter.

Fuglene søker føde aller mest ved dykking, men kan også beite i overflaten og tippe fremover i grunt vann (Fredrickson 2020). I europeiske vinterområder foregår næringssøk gjennom hele tidevannssyklusen, med korte pauser ved høyvann.

Fødesøk utgjør den viktigste daglige aktiviteten om vinteren, og forekommer også i mørke (Systad & Bustnes 2001). I vinterhalvåret dominerer marine virvelløse dyr dietten i hele utbredelsesområdet.

Overvintrende fugler i Varangerfjorden hadde minst 31 ulike byttedyrtarter hvorav snegler utgjorde hoveddelen av dietten (68 %), etterfulgt av muslinger (19 %) og krepsdyr (13 %), mens pigghuder forekom i ubetydelige mengder (Bustnes et al. 2000). Dietten til stelleranda varierte lite gjennom vinteren i Varangerfjorden, til forskjell fra havelle (Bustnes & Systad 2001a). Ungfugler hadde et høyt inntak av amfipoder Gammarus, mens voksne individer hadde et høyere inntak av snegler og blåskjell (Bustnes & Galaktionov 2004).

De fleste byttedyrartene er knyttet til tareskog, særlig stortare (Laminaria hyperborea), noe som indikerer at fuglene henter en stor del av næringen direkte fra vegetasjonen. Tareskog og andre marine plantehabitater fungerer som viktige leveområder for virvelløse dyr med høy tetthet, og disse områdene er derfor sentrale for artens næringssøk (Bustnes & Systad 2001b).

Stelleranda påvirkes av flere menneskeskapte faktorer også i Europa. Ulovlig jakt forekommer trolig i begrenset omfang vestlige deler av Russland, særlig i perioder der fuglene samles i store konsentrasjoner.

I Varangerfjorden er det usikkert hvilken betydning fiskerier (bl.a. rognkjeksfiske) har for dødeligheten hos arten.

Den viktigste trusselen i Europa vurderes å være knyttet til artens tendens til å danne svært store flokker i marine områder, spesielt under myteperioden når fuglene er flyveudyktige. Et større oljesøl i slike områder kan få katastrofale følger. Dette ble tydelig demonstrert i januar 1973, da et oljesøl i Nord-Norge drepte rundt 2 500 stellerender (Bustnes 1997). Oljeforurensning vurderes også som en betydelig risiko i Østersjøen, der vinterbestandene er relativt konsentrerte (Žydelis et al. 2006b).

Utbygging og letevirksomhet etter olje og gass i nordlige havområder kan føre til tap og forringelse av leveområder, samtidig som økt skipstrafikk øker risikoen for oljesøl.

Klimaendringer, særlig raske endringer i utbredelse og tykkelse av arktisk sjøis i nordområdene av Europa og Russland, kan påvirke arten på måter som foreløpig er dårlig forstått.

I enkelte overvintringsområder kan eutrofiering øke tilgangen på føde og redusere tiden fuglene bruker på næringssøk, men det er uklart om dette veier opp for de negative effektene av forurensning, habitatendringer og klimaendringer (Reed & Flint 2007).

Høyt inntak av amfipoder (Gammarus) medførte at ungfugler fikk en svært høy parasittbelastning av krassere noe som kan føre til økt dødelighet (Bustnes & Galaktionov 2004).