Metode ved kartlegging av sjøfugl i åpent hav

Å kartlegge sjøfuglenes utbredelse i åpent hav vil si å finne ut hvor på havet de ulike fugleartene befinner seg til ulike tider på året. Det gir oss en oversikt over hvor fuglenes viktigste leveområder er. For å finne ut dette må vi ut på havet og telle fugl – vi må ut på kartleggingstokt. Under delen Studieområder kan du lese om hvilke områder, arter og tider på året vi konsentrerer arbeidet om. Her beskriver vi metoden vi bruker for å telle fugl når vi er på tokt.

Se kart og data over sjøfuglenes utbredelse

Observasjonsmetodikk

Målet med kartleggingstoktet er å samle data som gjør oss i stand til å beregne tetthet av fugl på havet, det vil si antall fugl pr arealenhet – for eksempel kvadratkilometer. Dataene samles inn ved hjelp av stripetransektmetoden (”strip transect”). Observatøren står som regel på brua om bord i forskningsskipet, ca. 8-10 m over havoverflaten. Mens skipet går forover i rett linje (siktelinja) med en konstant hastighet telles alle sjøfugl innenfor en definert sektor. Sektoren har en radius på 300 meter og er avgrenset av en 90 graders vinkel mellom siktelinja og en tenkt linje ut til den ene siden av skipet. Sjøfugl bestemmes til art eller familie, og det noteres om fuglen var flygende eller satt på vannet. Observasjoner foregår utelukkende under gode observasjonsforhold. Det vil si at observasjonsforholdene må være slik at fugl med stor sannsynlighet vil oppdages innenfor en radius på 300 m.

Noen arter følger aktivt fartøyet (skipsfølgere), og vil derfor bli overestimert ved bruk av stripetransektmetoden. I våre farvann gjelder dette alle måkeartene og havhest. I en del tilfeller blir disse artene talt ved hjelp av punkttellinger innenfor sektoren ved jevne mellomrom. Punkttelling og stripetelling gir ulike tetthetsestimater, og i analysene skilles disse metodene fra hverandre ved å inkludere ulik metodikk som en faktor.

Feilkilder

Gitt at tellingen foregår uten feil gir stripetransektmetoden mulighet for å estimere tetthet av fugl innenfor stripen som har vært fulgt. Feilkildene ved denne metoden er imidlertid flere, og mange av disse feilkildene kan man ikke uten videre estimere eller korrigere.

Metoden antar at fuglene er i ro i forhold til skipets bevegelse, slik at man ikke teller samme fugl flere ganger. Dette er nødvendigvis feil, siden fugler nesten konstant er i en eller annen form for bevegelse. Videre er det en forutsetning at alle fuglene har like stor sjanse for å bli oppdaget. Men heller ikke dette er tilfelle, først og fremst fordi ulike fugler kan ha svært ulik adferd og utseende. Fugl som beveger seg mye, som en følge av migrasjon eller måten de leter etter næring på, har større sannsynlighet for å bli oppdaget og talt. Store fugler med farger som er lette å skille fra omgivelsene vil være lettere å oppdage enn små og velkamuflerte arter. Når fuglene aktivt responderer på fartøyet fører dette også til feilkilder. Fugl som aktivt følger etter båten har høyere sannsynlighet for å bli talt flere ganger, mens de som aktivt unngår båten ved å dykke, fly eller svømme vekk har mindre sannsynlighet for å befinne seg i sektoren.

Feilkildenes betydning

De overnevnte feilkildene er betydelige og medfører at man ikke uten videre vil kunne få reelle estimater for tallrikhet eller tetthet av en gitt art. Det er viktig å merke seg at feilkildene i stor grad er knyttet til artsspesifikke forskjeller, altså særegenheter som varierer mellom artene. Det betyr at man skal være forsiktig med å sammenligne tetthetsestimater mellom ulike arter. Spesifikt vil store, lyse, overflatebeitende arter som følger etter båten bli systematisk overestimert. I våre farvann gjelder dette i første rekke alle måkeartene og havhest. Små, mørke arter som dykker vil derimot bli systematisk underestimert, og hos oss gjelder dette i første rekke små alkefugl. Feilkildene vil derimot ikke variere så mye mellom sesonger, år eller havområder. Derfor kan man anta at de relative forskjellene man ser mellom år, havområder eller sesonger for en gitt art er reelle forskjeller og ikke knyttet til denne typen feilkilder.

I motsetning til de artsspesifikke feilkildene kan feilkilder som er knyttet til innsamlingen av data i mange tilfeller kontrolleres og/eller estimeres. Dette gjelder feilkilder knyttet til observasjonsforhold (vær og sikt), ulike fartøyer, ulike observatører og distanse til fuglene som observeres. I mange tilfeller vil det imidlertid være vanskelig å skille effektene fra hverandre fordi det er fullstendig overlapp mellom for eksempel observatør og år/sesong/havområde eller mellom observatør og fartøy. I tillegg har det vært ulik praksis med hensyn til å notere de ulike faktorene, og store mengder data hadde måttet bli forkastet hvis disse feilkildene skulle blitt tatt med i analysene. Stripetransektmetoden er imidlertid en relativt enkel metode, noe som vil redusere forskjellene mellom observatører, fartøyer og observasjonsforhold. Vi antar derfor at feilkildene knyttet til observasjonsforhold er små, og at de er tilfeldig fordelt mellom havområder, år og sesonger.

Les mer om analyse av data fra fugletellingene i åpent hav.