Metodikk for å kartlegge vandringer og habitatbruk
Et av SEAPOPs mål er å øke kunnskapen om sjøfuglenes utbredelse og arealbruk. Forvaltningen av sjøfuglene kan bedres ved å identifisere viktige nøkkelområder både i og utenfor hekkesesongen, samt å forstå hvordan artene takler endringer i miljøet.
GPS og satellittsendere har vært nyttige verktøy i dette arbeidet. En akilleshæl for slik teknologi er batteriet. Dets vekt og størrelse har satt mange begrensninger for hvor lenge, hvor detaljert og hvilke arter man har kunnet overvåke. I de siste årene har solceller og lysloggere stått for nye gjennombrudd som muliggjør kartlegging på de fleste arter, og langt utover de begrensningene man har hatt før.
Lysloggere
Lysloggere festes i en plastring rundt føttene til fuglene og kan beregne den omtrentlige posisjonen til fuglen en eller to ganger daglig uten å kreve stor batterikapasitet. Den veier derfor svært lite (<4 g), og kan ha flere års levetid (fra 1 til 6 år). Når det også er en relativt rimelig teknologi å anvende er lysloggeren et gunstig verktøy for å kartlegge selv de minste av våre sjøfugler uten å utsette dem for noen stor belastning.
Loggeren måler kontinuerlig lysintensiteten i omgivelsene. Ut i fra å identifisere både lengde og midtpunkt på natt og dag beregnes henholdsvis lengdegrad og breddegrad fuglen oppholder seg på. Vel og merke har lysloggeren en del begrensninger i forhold til GPS og satellittsendere. Gjennomsnittlig feilmargin er på ca. 180 km.
Posisjoner kan ikke beregnes i mørketid eller under konstant dagslys (midnattssol), og rundt høst- og vårjevndøgn er det ikke mulig å beregne pålitelige breddegrader for posisjonene.
En annen utfordring er at loggeren må hentes inn igjen for at man skal kunne laste ned dataene. Likevel har lysloggere stått for en revolusjon med tanke på ny kunnskap om sjøfuglers migrasjonsstrategier og bruk av leveområder utenfor hekketiden..
SEATRACK er et prosjekt som kartlegger dette på stor skala, med instrumentering av sjøfugler i mange kolonier rundt de norske havområdene. Dette gir også ny kunnskap om bestandstilhørighet, sammensetning og størrelse til vinterbestandene av våre sjøfugler.
Illustrasjon: Tycho Anker-Nilssen
GPS
Grafikk: Svein-Håkon Lorentsen
Foto: Svein-Håkon Lorentsen
GPS-loggere festes på fuglen enten som en ryggsekk eller med teip på stjert eller ryggfjær, og de kommer i mange varianter. GPS-loggere har høy nøyaktighet (ca. 5 m). Dette gjør dem svært anvendelige for bruk i hekkesesongen hvor vi med stor presisjon kan kartlegge fuglenes arealbruk utenfor koloniene. Dette er viktig fordi sjøfuglene er sårbare for lokale endringer i habitatet.
En ulempe med GPS-loggere er at det kreves en del energi for å drive en GPS-logger, og man må i stor grad balansere vekten av GPS-loggeren opp mot ønsket batterilevetid. Dessuten er det mange fugler som ikke egner seg for slike loggere på grunn av sin størrelse eller adferd. Vanligvis varer en GPS-logger kun noen dager med batterier som er relativt lette. Tradisjonelle GPS-loggere krever også gjenfangst for å få lastet ned dataene, men det er nå utviklet loggere som kan sende fra seg data til basestasjoner. Det er også utviklet loggere med solceller som lader batteriene. Disse er vesentlig lettere (ned mot 5 g) og har lengre varighet hvis lysforholdene er gode. Sammenlignet med lysloggere er GPS-loggere vesentlig dyrere.
Satellittsendere
Foto: Hallvard Strøm
Satellittsendere er basert på Argos-nettverket av satellitter og har tradisjonelt beregnet fuglens posisjon ved hjelp av Doppler-effekten. Dette kan gi posisjoner med nøyaktighet fra 1 km til under 150 m. Noen nye modeller har også innebygd GPS og disse gir like gode posisjoner som GPS-loggere (ca 5m). Satellittsendere kan derfor gi detaljert kartlegging av individuelle sjøfuglers arealbruk over lange tidsrom utenfor hekkesesongen uten nødvendig gjenfangst. De festes gjerne på ryggen av fuglen med en ryggsekk og sender ut en posisjon med noen dagers mellomrom.
Solceller har gjort det mulig å redusere vekten på satellittsenderne drastisk og samtidig sende posisjoner langt oftere når lysforholdene tillater det. Kostnad, størrelse og vekt tillater en begrenset bruk av denne typen logger, som er fordelaktig i tilfeller hvor ganske nøyaktig posisjonering er ønskelig, eller hvor lysforholdene ikke er tilstrekkelig gode for lysloggere.
Satellittsendere er blant annet brukt i studier av vandringsmønsteret til ismåken (Pagophila eburnea), en art som har ekstrem nordlig utbredelse og som lever med midnattssol og mørketid store deler av året.