Overvåking av sjøfugldiett

I enden av den marine næringskjeden finner vi sjøpattedyrene og sjøfuglene. Gjennom evolusjonen har sjøfugl utviklet en lang rekke morfologiske og fysiologiske tilpasninger som gjør at de kan utnytte havets ressurser på utallige måter. Resultatet er fordelaktig fordi det gir mindre konkurranse mellom artene, men spesialiseringene bidrar også til å øke sjøfuglenes sårbarhet for endringer i matfatet.

Se SEAPOPs dataserier for diett hos sjøfugl

Søk opp data på diett i vår innsynsløsning

Store variasjoner i næringsvalg

I havets økosystemer handler mye om trofi, det vil si hvem som spiser hvem. Sjøfugl finner mat på de fleste trofiske nivåer, fra stormfuglene og de små alkekongene som spiser mest plankton til de store havsulene og skarvene som spiser store fisk. I våre havområder er små, pelagiske fisk (lodde, polartorsk, tobis, sild, og lignende) og middels store krepsdyr (krill, amfipoder, hoppekreps) hovednæringen for sjøfugl, men nyere undersøkelser har vist at også de yngste stadiene (0-2 år gamle) av for eksempel torsk og sei også er viktige.

Noen av de mer kystnære artene (storskarv, ærfugl) finner imidlertid mat på eller nær havets bunn, mens andre søker mest i overflaten (terner) eller i fjæra (måker). Mens en del sjøfugler er ganske konservative i sine matvalg er de fleste artene forholdsvis opportunistiske, det vil si hvis favorittbyttet er utilgjengelig vil de ofte velge, og overleve på, en annen art. Likevel er mange sjøfuglarter mindre fleksible med hensyn til hva slags habitat de søker næring i. De pelagiske artene vil for eksempel sjelden søke næring i grunne farvann ved land når mattilbudet til havs svikter.

Dietten kan forklare mye

Tilgangen på mat, dvs. dens mengde, utbredelse og tilgjengelighet, er en viktig begrensende faktor for sjøfuglenes ungeproduksjon og overlevelse, og dermed også deres bestandsutvikling. Følgelig er det viktig å vite hva de enkelte artene spiser i ulike områder og til ulike årstider. Uten slik kunnskap er det vanskelig å forstå hvordan naturlige eller menneskeskapte endringer i fiskebestandene og tilgang på føde i fuglenes leveområder påvirker de ulike sjøfuglbestandene.

Les om SEAPOPs metodikk i diettstudier

Diettstudier begrenses til hekkeperioden

Fordi mange sjøfugl streifer over enorme og så godt som utilgjengelige havområder gjennom store deler av året, er studier av sjøfuglenes næringsvalg og hvordan de reagerer på variasjonen i næringstilgangen ofte begrenset til observasjoner på hekkeplassene og i de nærliggende beiteområdene. Hekketiden er en meget stressende periode for sjøfugl fordi det å passe egg eller unger i reiret begrenser hvor langt de kan streife og hvor lenge de kan være borte fra kolonien på jakt etter mat. Dette betyr at forholdsvis små eller kortsiktige variasjoner i mattilbudet i deres nærområder ofte vil gjenspeiles i hva fuglene velger å spise fra dag til dag eller uke til uke.