Overvåking av overlevelse

Bestandsstørrelse er summen av individer som rekrutteres, dør eller flytter til og fra en bestand. Kunnskap om dette oppnås ved å overvåke reproduksjon, overlevelse og spredning (dvs. emigrasjon og immigrasjon) i bestander. Årsaks- og virkningsforhold som forklarer bestandsutviklingen til sjøfugl kan avdekkes ved å måle hvordan variasjon i disse parametrene påvirker bestandsdynamikken. Sjøfugl er karakterisert ved høy levealder, som er en tilpasning til et miljø med store årlige endringer. Bestandenes utvikling blir derfor svært følsom for endringer i voksenoverlevelse, og økt dødelighet hos voksne sjøfugl fører raskt til nedgang i bestandene.

Voksenoverlevelse overvåkes i dag årlig for 15 ulike sjøfuglarter, fordelt på 14 nøkkellokaliteter fra Spitsbergen i nord til Agder i sør (se tabellen). Totalt er det etablert serier for 46 bestander, herav flest for krykkje (8 lokaliteter), lomvi (6 lokaliteter), lunde (6 lokaliteter) og toppskarv (5 lokaliteter). Lengst er serien for ærfugl på Grindøya, som ble etablert i 1985. Mer enn 60 % av seriene er lengre enn 10 år.

Den vanligste metoden for å samle data til fangst-gjenfangst analyser i SEAPOP-sammenheng er å merke hekkende fugl med fargeringer av tolags plast (akryl eller darvic) som er kodet med en gravering av 2-4 bokstaver eller en kombinasjon av bokstaver og tall. Kombinasjonen av art, ringfarge og kode gir dermed hvert individ en unik identitet. Ved observasjoner i felt i påfølgende år kan enkeltindividenes tilstedeværelse på hekkeplassen registreres og gi grunnlag for estimering av voksenoverlevelse. Sjøfuglenes generelt høye stedbundethet til hekkeplassen er en stor styrke i denne sammenheng. Registreringene kan imidlertid vanskeliggjøres av at noen plastringer etter hvert blir slitt og dermed vanskeligere