Spitsbergen utgjør en svært viktig lokalitet for et enormt antall arktiske sjøfugler. Samtidig er øya og logistikkutfordringene knyttet til arbeidet der store. SEAPOP overvåker sjøfugl i sju hovedkolonier i tre ulike områder: polarlomvi på Diabasodden (Isfjorden), ved Ossian Sarsfjellet (Kongsfjorden) og Alkefjellet (Hinlopen), krykkje ved Grumantbyen (Isfjorden) og Alkefjellet (Hinlopen), alkekonge i Bjørndalen (Isfjorden) og Feiringfjellet (Kongsfjorden), samt polarmåke i Kongsfjorden. Spitsbergen ble innlemmet som en nøkkellokalitet i SEAPOP i 2005, men arbeidet med krykkje i Grumantbyen og polarmåke i Kongsfjorden startet i hhv 2008 og 2011. Overvåkingen i Hinlopen startet i 2015. Kontaktperson: Sébastien Descamps, Norsk Polarinstitutt

 

Foto: Sébastien Descamps

Beliggenhet og beskrivelse

Spitsbergen er den største øya i øygruppen som utgjør Svalbard, og navnet har den fått fra de nederlandske ordene «spits» og «bergen» som betyr «spisse fjell». Klimaet her er arktisk, men påvirkningen fra den varme atlantiske havstrømmen langs vestkysten gjør at temperaturene ofte er høyere enn andre steder på samme breddegrad. Vegetasjonen er sparsom og består stort sett av mose, lav og gress i tillegg til urter i nærheten av fuglekoloniene.

Landskapet på Spitsbergen er vilt og vakkert. Under fuglekoloniene har gress og urter gode vekstforhold på grunn av den naturlige gjødslingen.
Foto: Sébastien Descamps

Adkomst

Det går daglige flyvninger fra Fastlands-Norge til Longyearbyen (Isfjorden), som er den største bosetningen på Spitsbergen. Ukentlige avganger med småfly mellom Longyearbyen og Ny-Ålesund gjør adkomsten til Kongsfjorden enkel. For å komme til sjøfuglkoloniene i de to fjordene må man bruke gummibåt eller småbåt. Unntaket er alkekongekolonien i Bjørndalen, som er tilgjengelig med bil fra Longyearbyen. For å komme seg til Alkefjellet i Hinlopen må man bruke helikopter.

En av SEAPOPs feltarbeidere på vei til en fuglekoloni ved Kongsfjorden.
Foto: Sébastien Descamps

Dyre- og fugleliv

Tjueåtte arter av sjøfugl blir ansett som vanlige hekkende fugler på Svalbard, og alle disse hekker på Spitsbergen. De mest tallrike artene er alkekonge Alle alle, havhest Fulmarus glacialis, polarlomvi Uria lomvia og krykkje Rissa tridactyla. De viktigste predatorene for sjøfugl på Spitsbergen er fjellrev Vulpes lagopus og polarmåke Larus hyperboreus. Isbjørn Ursus maritimus kan også ta ærfugl Somateria mollissima og gjess.

 

Havhestene Fulmarus glacialis er tallrike på Spitsbergen og beiter ofte nær isbreene.
Foto: Sébastien Descamps

Menneskelig aktivitet

Den største bosetningen på Spitsbergen er Longyearbyen (rundt 2000 innbyggere), etterfulgt av Barentsburg, en russisk bosetning med 500 innbyggere. Ny-Ålesund i Kongsfjorden og den polske stasjonen i Hornsund er to bosetninger som kun er tilegnet forskningsaktivitet. Der bor det alt fra ti mennesker om vinteren i Hornsund til nesten 200 personer om sommeren i Ny-Ålesund. Gruvesamfunnet ved Svea i Van Mijenfjorden er det tredje største på Svalbard med om lag 300 arbeidere.

Longyearbyen er den største bosetningen på Svalbard.
Foto: Sébastien Descamps

Feltarbeid på sjøfugl

Feltarbeiderne fra SEAPOP jobber i Isfjorden og Kongsfjorden fra starten av juni til starten av august. Det er vanligvis et lag à 2-4 personer i hver fjord, og de har hovedbase i henholdsvis Longyearbyen og Ny-Ålesund. De gjør daglige turer til koloniene, hovedsakelig ved hjelp av småbåt. Feltarbeidet ved Alkefjellet gjøres vanligvis i løpet av en uke i slutten av juni, og det er et lag bestående av fire personer som reiser dit. De vanligste arbeidsoppgavene på alle lokalitetene er å telle fugler innenfor prøvefelt, fange og ringmerke fugler, avlese ringer fra avstand, overvåke reir og registrere hvilke byttedyr enkelte av artene frakter inn til ungene sine. Loggere, som GPS or GLS, blir også montert på fugler i noen av koloniene.

Kart over SEAPOPs arbeidslokaliteter for de ulike artene (oppgitt med engelske artsnavn) som overvåkes på Spitsbergen.
Kart: Sébastien Descamps
Det kreves god sikring og pålitelig utstyr når polarlomvi Uria lomvia og krykkje Rissa tridactyla skal fanges i de bratte klippene.
Foto: Sébastien Descamps